Silje Reistad

  • IKKE ALLE VIL HA ET STORT BRYLLUP

    Publisert den 16.05.2017 kl. 13:49

    Jeg følte bare for å skrive om dette i dag, da jeg så innlegget til bloggeren Konatil som har giftet seg med Pappahjerte. Jeg har ikke fulgt bloggene deres så lenge, men fått med meg at de har vært forlovet en del år, og kanskje hatt litt store forventninger til bryllupet. De endte med å dra på Tinghuset etterfulgt av en feiring med forloverne i Oslo, som de skriver om her.

    Og da tenker jeg på hvor mange som har helt enorme forventninger til det O' så store Bryllupet. Helt siden jeg var liten har jeg vært vant til å være rundt jenter som drømmer om bryllup, den perfekte kjolen, blomster, det perfekte frieriet og å gå nedover kirkegulvet mens alle ser på deg og sukker "Åh, så vakker". Jeg har hørt det av voksne, lest om prinsesser i bøker som endelig får prinsen og drømmebryllupet, sett det samme på film og lest om det i magasiner. Det som går igjen i alle disse eksemplene, er selvfølgen om at alle jenter drømmer om dette.

    Jeg har aldri hatt problemer med å forstå at andre drømmer om det, det virker magisk og fint. Det mener jeg, for jeg har vært i flere slike bryllup som er utrolig vakre. Herlighet - det er klart vi trenger store, flotte bryllup! Men jeg har møtt veldig lite forståelse for at jeg ikke ønsker det samme. Jeg har rett og slett bare aldri viet det noe særlig tanker. Jeg har en kjæreste som jeg setter utrolig høyt. Han gjør meg veldig lykkelig, og jeg elsker han ikke noe mindre selv om jeg ikke ønsker meg Det Store Bryllupet.



    For jeg drømmer ikke om å gå ned noe kirkegulv. Eller langs en strand, mens alle snur seg. Bruke uker på å lete etter den perfekte kjolen, når jeg sikkert kunne plukket ut en fin en på fem minutter. Planlegge bryllupet i månedsvis, passe på at blomstene matcher bordkortene, at dressen hans og kjolen min passer sammen fordi det må se bra ut på bildene etterpå, bestille kjoler til forloverne. For andre er dette en drøm, en prosess de har gledet seg til hele livet. Og det forstår jeg.

    Nå tenker du kanskje at jeg ikke ønsker å gifte meg? Det er ikke rart, for det er sånn forventningene har blitt i dag. Om du ikke ønsker alt dette, ønsker du ikke å være gift, dette har jeg fått høre så mange ganger. Men jo - det vil jeg. Men det jeg ønsker meg å se kjæresten min i øynene mens vi sier ja. Uansett hvor vi befinner oss. Jeg drømmer om å spise en festmiddag med mine nærmeste, feire kjærligheten. Kanskje holde en tale om hvorfor jeg vil være sammen med akkurat han, og kanskje jeg får en tale tilbake. Le. Være med bra folk. Det er mitt drømmebryllup. 

    Så - hvis du er som meg, så er du ikke alene. Eller hvis du tenker at det jeg sier i dette innlegget er fryktelig rart, så skjønner jeg det også. Fra tidlig av blir vi lært opp til hva som er "riktig", og når noen da ikke følger dette, så får vi mennesker en liten "error". Selv om noen ønsker en hel bryllupshelg på en gjestegård, er det ikke feil om noen ønsker å ta en svipptur innom Tinghuset og en middag etterpå. Det er ingen som har rett til å bestemme over andres kjærlighet og hvordan de velger å feire den. 



    - SILJE 

     

    Følg meg gjerne på sosiale medier:

           
                

    MENN FÅR IKKE GRÅTE

    Publisert den 08.07.2016 kl. 10:03

    Det er noe jeg må skrive litt om. Det kan være at jeg er ekstra engasjert i dette fordi jeg nettopp var medskribent på en artikkel om 'Menn og følelser'. Om hvordan menn fra tidligere alder blir lært opp til å "manne seg opp", og ikke vise følelser. Heldigvis er dette i endring, men jeg har blitt så mye mer bevisst på det. Hvor ofte det skjer, og hvor ødeleggende det faktisk kan være for noen. (Mer om det i artikkelen når den kommer!)

    Som dere vet holder jeg med Portugal i EM, noe jeg har gjort siden jeg var en fotballjente på 12 år og stor fan av Ronaldo. Jeg skjønner godt at det er mange meninger om Ronaldo, men skal ikke snakke om det nå. I 2004 ble EM holdt i Portugal, og laget kom seg helt til finalen etter en super innsats. I finalen taper de 1-0 over Hellas, på hjemmebane. Et resultat som jeg tror de fleste som så kampen synes var ufortjent. Cristiano Ronaldo var 19 år den gangen, og gråt da dommeren blåste i fløyta og kampen var over. 

    Ikke noe big deal, skulle man tro? Men det er bare å gjøre et kjapt søk på Ronaldo crying, og man ser at han har blitt mobbet for dette siden. Jeg husker det så godt på skolen etter Portugal tapte finalen, hvordan gutta i klassen lo av Ronaldo fordi han hadde grått. Og fortsatt, 12 år etter, blir det snakket om. Nesten ikke til å tro på, ikke sant?

    Bare se på dette intervjuet etter Portugal sikret seg finaleplass på onsdag:

    Tenk at journalisten sier dette? Jeg måtte faktisk stoppe intervjuet og spole tilbake fordi jeg ble så satt ut...

    Hvor Ronaldo svarer:



    Greia her er ikke at det er journalisten sin feil, eller gutta i klassen min sin feil som lo av Ronaldo som gråt. Dette starter tidlig. Hjemme hos foreldre, i barnehagen, helt i starten av livet. Det er samfunnet som har skapt en forventning, som vi følger etter. Vi sier at guttene ikke skal gråte, mens jentene får lov. 

    Det er mye mer å si om dette, og mange flere eksempler. Men måtte bare dele en liten tanke jeg satt inne med. Hva mener du om saken?

    - SILJE

    Vis flere innlegg

    hits